Dollarens motstandskraft testes, gull og sølv skyter fart

Det tyder på at rallyet i edle metaller ikke er drevet av risikoaversjon, men momentum. Den amerikanske tiåringen er litt ned rundt 4,22 %.

«Debasement»-handelen kan ha fått mer momentum i det siste: frykt for at ekspansiv finanspolitikkøkende gjeldsbyrde og politisk press på pengepolitikken svekker dollarens verdi (se gårsdagens Bloomberg-kommentarer her og her). Det stilles spørsmål ved bærekraften i den offentlige gjelden i USA, når det føres gjeldsfinansiert ekspansiv finanspolitikk selv i en økonomi som vokser over trend (Atlanta Feds GDPNow viste BNP-vekst på hele 5,4 % i januar). Dette holder aktiviteten høy, og inflasjonen likeså med høy kapasitetsutnyttelse i økonomien. Høyere inflasjonsforventninger kan presse lange renter opp, særlig på de lengste løpetidene, noe som forsterker gjeldsbekymringene. Det kan igjen tvinge fram sentralbankinngrep for å stabilisere markedene. Slike inngrep, slik som for eksempel sentralbankens kjøp, kan holde rentene nede, men øker pengemengdeveksten og svekker pengenes verdi over tid.

Et beslektet, men noe annerledes spor, er frykten for redusert sentralbankuavhengighet: at pengepolitikken i større grad underordnes hensynet til statsfinansene, og at Fed leverer flere rentekutt enn det konjunkturene tilsier. Polymarket har nylig fått en ny person, Reider, i tet som mulige neste Fed-sjef (annonseringen ventes denne uken). Med bakgrunn fra BlackRock kan man spekulere i at Reider er mer åpen for sentralbankinngrep, men at FOMC består av flere stemmeberettigede medlemmer verner sentralbankens uavhengighet.

En alternativ tolkning er «reflation»-handelen, der høyere råvarepriser og edle metaller først og fremst reflekterer økt aktivitet, etterspørsel og inflasjon og ikke mistillit. Som Lagarde nylig påpekte, er det avgjørende ikke hvor høy gjelden er, men hva den brukes til, og om investeringene gir varig avkastning. «Reflation» og «debasement»-handelen kan ligne litt på hverandre, særlig når kapital kanaliseres inn i KI og tilhørende infrastruktur. Skillet går ved om disse investeringene faktisk gir et varig løft i produktiviteten, vekstevnen og skatteinngangen.

Déjà vu rundt et mulig «Mar-a-Lago Accord» trekkes også fram. Miran har tidligere vist til en mulig avtale mellom USA og landets militære allierte, der amerikanske sikkerhetsgarantier byttes mot kjøp av amerikansk statsgjeld, også såkalte «century bonds» (100-års obligasjoner uten kupong). Det som tidligere fremsto som nokså vilt for finansmarkedene, kan ha blitt noe mindre usannsynlig i kjølvannet av uroen rundt Grønland. NATO-sjef Rutte sa i går at Europa må legge fra seg drømmen om å forsvare seg uten USA. Samtidig vil en slik «refinansiering» av amerikanske statsobligasjoner neppe skje i det stille, for å sitere belgias statsminister: «Being a happy vassal is one thing, being a miserable slave is something else».

Japanske lange renter har steget kraftig samtidig som yenen har svekket seg. Det kan ligne Takaichis eget «Liz Truss-øyeblikk», der utsiktene til mer ekspansiv finanspolitikk ikke belønnes av markedene. Som Oddmund påpeker i gårsdagens morgenrapport, har yen-svekkelsen økt sannsynligheten for koordinert intervensjon fra både USA og Japan. En slik intervensjon kan blant annet innebære japanske kjøp av amerikanske statsobligasjoner. Også Taiwan og Sør-Korea, økonomier med store handelsoverskudd og svake valutaer mot dollar, kan komme til å følge samme spor. Magne og Jan Fredrik diskuterer bl.a. dette i denne linken.