Står vi foran en stor og langvarig dollarsvekkelse?

Og når sant skal sies, så har argumentene for dollarsvekkelse nær sagt kommet på løpende bånd. Vi snakker ikke bare sykliske faktorer som vekstbrems og rentekutt (ispedd litt resesjonsfrykt), men strukturelle faktorer som å undergrave institusjoner, skattlegge utlendingenes verdipapirer, lite bærekraftige statsfinanser, og med det signaler om at den sittende administrasjonen kan ønske å svekke dollaren og undergrave dens rolle som verdens reservevaluta. Likevel, vi kan ikke helt fri oss helt fra å tenke at dette må være blant tidenes største u-svinger. Vi skal ikke mange måneder tilbake før det virket som om «alt» talte for en videre dollar-styrking. Uovertruffen aktivitets- og produktivitetsvekst. Høye renter. Deregulering. Fleksible arbeidsmarkeder. Sterk og stor tech-sektor. Ja, alt det US exceptionalism inneholdt. 

Før jeg fortsetter, og i rettferdighetens navn, vi har også snudd i synet vårt på dollaren. Fra å vente at det var mer å hente for dollaren i januar, til å nå tro at vi på litt sikt kan se en svakere dollar. Men med prognoser for EURUSD i 1.15 og USDNOK i 10.26 om 12 måneder, så er vi nok godt inne på den forsiktige siden i forhold til mange andre. 

Men for dem som ønsker å utfordre det som virker som et konsensus-syn i en tid der man bør være varsom med skråsikkerheten, her er noen argumenter for at vi ikke står foran en stor og langvarig dollarsvekkelse: 1) dollaren og dollar-renter har vært medvirkende til tidligere kriser, uten at det har gått utover dollaren status (les krisen i Latin-Amerika på 80-tallet, Asia-krisen på 90-tallet og finanskrisen). 2) er det sannsynlig at forvaltere avviker stort fra indeksen, når dollar-andelen for globale fond ofte er nær 70 prosent for aksjer og 45 prosent for obligasjoner? 3) især når andelen i passivt forvaltede fond har økt til ca. 50 prosent? 4) vil administrasjonen stå på sitt dersom det å gjenreise amerikansk bilindustri samtidig innebærer å frata amerikanske finansinstitusjoner sitt komparative fortrinn i internasjonal finans (for å sette det på spissen)? 

Det er vanskelig å ikke ha sympati med dem som mener at det ikke finnes noe reelt alternativ til dollar nå, til det er dollaren for dypt integrert i det finansielle systemet. Samtidig har historien vist oss at verdensvaluta ofte henger tett sammen med de store imperienes vekst og fall, og dollarens drøye 100 år på tronen er lenger enn snittet for tidligere verdensvalutaer. 

For dem som måtte søke til det mer kortsiktige, kan dollarens reaksjon på de noe bedre enn ventede amerikanske arbeidsmarkedstallene før helgen være en indikasjon på at tradisjonelle korrelasjoner er tilbake. Rentene steg litt, aksjemarkedet steg litt og dollaren steg litt etter at tallene viste litt svakere jobb-vekst, men samtidig bedre enn mange fryktet. Forhandlingene mellom Kina og USA løfter aksjemarkedet denne uken, etter at USA åpner for økt kinesisk eksport av teknologi-varer mot at Kina øker sin eksport av sjeldne jordarter.     

Allerede om kort tid får vi dagens viktigste tall, nemlig norsk inflasjon for mai. Vi venter at kjerneinflasjonen (målt ved KPI-JAE) faller med en tidel, fra 3.0 % å/å i april til 2.9 % å/å i mai. Vi venter litt sterkere prisvekst i mai enn vi har sett de siste årene, med bakgrunn i høyere prisvekst på mat, mens lavere prisvekst enn vanlig på møbler tror vi trekker ned. Får vi rett, vil kjerneinflasjonen fortsatt være to tideler lavere enn Norges Bank la til grunn i Pengepolitisk rapport i mars. Det skal imidlertid store overraskelser til for at et kutt neste uke skal bli aktuelt, både vi og markedet forventer at første rentekutt kommer i september.