Global knapphet presser priser opp

Et stort flertall av norske industribedrifter opplever at mange av innsatsvarene de bruker i produksjonen har blitt dyrere, ifølge DNB PMI-indeksen for april, som ble publisert i går. For tredje måned på rad holdt indeksen for «betalte priser» seg over 75, et svært høyt nivå. Det har ikke skjedd tidligere. I kommentarfeltene meldes det om oppgang for et bredt spekter av varer, inkludert trelast, plastkomponenter, metaller, kjemikalier og elektronikk.

En overveldende andel av amerikanske og europeiske industribedrifter melder om de samme: Økte kostnader på råvarer og innsatsvarer. Delindeksen for «betalte priser» i gårsdagens ISM-publisering fra USA økte til hele 89,6 i april, det høyeste nivået siden juli 2008, og leveringstiden har blitt rekordlang. Rapporten kommenterer at selskapene og deres leverandører strever med å møte den økte etterspørselen på grunn av bred mangel på råvarer, som kobber og stål, og innsatsvarer, økende råvarepriser og kapasitetsproblemer i frakten av produktene. Global elektronikkproduksjon hemmes av stor knapphet på halvledere («semiconductors»), en sentral komponent i blant annet vaskemaskiner og andre hvitevarer, TV og smarttelefoner. Knappheten kommer i kjølvannet av sterk etterspørsel etter elektronikkvarer gjennom pandemien. I tillegg kan Kinas hamstring av «chips» etter sanksjoner fra amerikansk hold ha bidratt (se FT-artikkel).

I dagens situasjon vil bedriftene åpenbart være interesserte i å øke sine utsalgspriser for å bevare marginene sine. Prisøkningene kan komme til å nå helt ut til forbrukerleddet, slik at inflasjonen – en viktig målvariabel for sentralbankene - øker. 

Hvordan vil sentralbankene reagere på en slik inflasjonsoppgang? Svaret på det spørsmålet avhenger kritisk av hvorvidt den blir vurdert til å være av en midlertidig eller av en varig karakter. Førstnevnte vil sentralbankene la passere, mens sistnevnte vil føre til at de pengepolitiske stimulansene reduseres.

Sentralbankene kan selvsagt komme til å bomme i sin vurdering, og fasiten får vi først i ettertid. Men om inflasjonen skal løftes på langvarig basis, er det vanskelig å se for seg at det kan skje uten at også lønnsveksten løftes. Om lønnstakere ikke får kompensert for økt prisvekst i lønnsoppgjørene, vil deres reelle kjøpekraft reduseres. Det vil gi lavere etterspørsel i økonomien, som igjen bidrar til lavere prispress.

Er vi nå ved et vendepunkt? I de siste tiårene har lønnstakere, og da særlig de med lavere inntekter, fått stadig dårligere uttelling i fordelingen av inntektsveksten i samfunnet. Det skyldes blant annet svekket forhandlingsmakt. Utviklingen har vært særlig dramatisk i USA. Nå ønsker president Biden å snu utviklingen, både ved å øke minimumslønn og ved å styrke fagforeningenes makt. Det kan bli krevende å få til, og det skjer i alle fall ikke over natten. Jeg anbefaler kollega Kristine Aunvåg Matsens ferske notat som omhandler nettopp dette spørsmålet.

Feds representanter bruker fortsatt taletiden sin på å snakke ned forventningene om en nedtrapping av stimulansene. I går gjentok sentralbanksjef Powell at den økonomiske gjeninnhentingen så langt er preget av ulikhet på tvers av raser og inntektsgrupper. New York Fed-sjef, John Williams, sa at forholdene så langt ikke er i nærheten i å tilsi en endring i pengepolitikken.

Markedene liker signalene om fortsatte stimulanser. Europeiske og amerikanske børser steg i går, med unntak av teknologitunge Nasdaq, som falt med 0,5 prosent. De lange rentene har stort sett trukket litt ned, med norske som ett unntak. Aksjemarkene i Asia har også trukket oppover i dag. Merk at kinesiske og japanske markeder fortsatt er feriestengte, mens britiske åpner igjen i dag etter langhelg. Dollaren har svekket seg på bred basis, mens den svenske krona utmerker seg med en sterk utvikling gjennom det siste døgnet. Den norske krona har holdt stand, med EURNOK notert på 10,00, marginalt høyere enn på samme tid i går.