Hvordan skal sentralbankene reagere på byks i inflasjonen

Flaskehalsene som har oppstått i internasjonale varehandel og arbeidsmarkeder presser opp bedriftenes kostnader, som i neste omgang kan veltes over på forbrukerne og gi grobunn for økt lønnsvekst.

Sentralbankene spriker i sitt syn. Bank of England fintet ut markedsaktørene forrige uke, men ser utvilsomt for seg å heve renten i nær framtid. Ifølge sentralbanksjef Bailey var beslutningen om å la renta ligge en «close call», og vi venter heving både i desember og februar (les gjerne min kollega Knuts vurdering her). I USA er nedtrappingen av verdipapirkjøp nylig vedtatt, og det ligger an til rentehopp neste år. I går sa Feds visesentralbanksjef Clarida at han trodde den første hevingen kunne komme i slutten av neste år, mens Bullard (sjef i St. Louis Fed) så for seg to hevinger neste år. I den andre enden av skalaen finner vi ECB, som i løpet av den siste uken har slått hardt tilbake mot løftet i markedsrentene. I går sa sjeføkonom Phillip Lane at det ville vært «kontraproduktivt å stramme inn pengepolitikken i dagens situasjon». Eurosonens økonomi er i en «totalt forskjellig» situasjon enn andre land, og det er «kraftfulle grunner» til at inflasjonen vil falle neste år.

Vi er enige: Risikoen for at inflasjonen biter seg fast, og dermed behovet for rentehopp, framstår som svært forskjellig. Den latente risikoen er klart høyest i USA, der det i løpet av de siste to årene har blitt pumpet store menger dollar inn i økonomien via finanspolitikken. I Storbritannia bidrar Brexit til å begrense tilgangen på arbeidskraft, som igjen gir større risiko for at lønninger skyter i været. I eurosonen er både løftet i pengemengden og knappheten i arbeidsmarkedene mindre. Her er det mer sannsynlig at inflasjonshoppet er et blaff.

Den pengepolitiske komiteen (FOMC) i USA kan altså komme til å få en krevende jobb fremover. Her har det skjedd store utskiftinger i det siste. To regionale sentralbanksjefer, Kaplan (Dallas) og Rosengren (Boston) leverte i høst sine oppsigelser, etter kritikk for private investeringer i en periode der Fed hadde særlig sterk innvirkning på markedene. Visesentralbanksjef Clarida går av i slutten av januar neste år. I går kom nyheten om at Randal Quarles går av før årsslutt. Sentralbanksjef Powells første åremålsperiode utløper i februar. Forrige uke sa president Biden at han ville ta en beslutning om neste åremål «ganske snart». Det ryktes at Powells kollega Lael Brainard er en aktuell kandidat. Etter vårt syn er det lite sannsynlig at Biden vil gjenta sin forgjenger Trumps uvanlige manøver: Å ikke gi forlengelse av åremålet for sittende sjef. De store utskiftingene i FOMC for tiden forsterker argumentet om kontinuitet.

Den amerikanske økonomien vil få fortsatt støtte av finanspolitikken i tiden som kommer. Infrastrukturpakken, på 1000 milliarder dollar, ble etter mye stridigheter en realitet fredag kveld, etter en avstemning i Representantenes hus. Den skal gå til bygging av veier, bruer, jernbanenett, bredbånd, ladestasjoner for elbiler, utbedret kraftnett m.m., over en periode på fem år. Den skal blant annet finansieres av ubenyttede pandemikrisemidler og salg av oljereserver. Nå er det store spørsmålet hvorvidt president Biden også får gjennom i alle fall en revidert utgave av «The American Family Plan», som særlig innebærer mer støtte til barn og barnefamilier. Størrelsen på denne pakken er enda større, på 1750 milliarder dollar, over en tiårsperiode.

Til sist kan det nevnes at den nye regjeringen her hjemme ikke falt for fristelsen til å jekke opp oljepengebruken fra Solberg-regjeringens budsjettforslag. Finansminister Vedum har gjort omprioriteringer, men holder på rammen på 322,4 milliarder kroner i 2022.