Hvorfor må styringsrentene øke?

Etter hvert som makroøkonomiske tall kommer inn, svarer rentemarkedet med å sende obligasjoner opp eller ned.

– Vi ser sprikende tall og det gjør at det svinger i rentemarkedene om dagen, men markedene tror styringsrenten i USA skal raskere ned igjen enn den amerikanske sentralbanken ser for seg, etter en rentetopp kommende vinter, sier Svein Aage Aanes.  

Aanes leder renteforvaltningen i DNB. Årsakene til problemene er gjennomanalyserte og mye omtalt. Ettervirkninger etter pandemien, og det at for eksempel Kina fortsatt strever med håndteringen av korona, og krig i Ukraina trekkes vanligvis fram.

– Arbeidsmarkedet både i USA og Norge fyrer på alle sylindre, og det er ikke lengre bare midlertidige faktorer som energi- og råvarepriser som driver inflasjonen. Også mer «varige inflasjonsdrivere» som lønnsvekst og husleier stiger kraftig og dette reagerer sentralbankene på, sier Aanes. 

Hvorfor må renten opp når basisvarer blir dyrere?

Strøm, mat og andre varer som vi må ha blir dyrere og det innskrenker kjøpekraften vår. Hvorfor må da sentralbankene øke styringsrenten, noe som gjør at også lånene blir dyrere?

– Prisveksten er et tegn på at det er ubalanse mellom etterspørsel og tilbud. Når arbeidsmarkedet er så sterkt som det er nå, kan dette bidra til at vi får en pris- og lønnsvekst-spiral, sier Aanes.

Han påpeker at siden vestlige sentralbanker innførte mål om stabil inflasjon på midten av 1990-tallet har sentralbankene klart å unngå de store svingningene i inflasjonen som vi så på 1970- og 1980-tallet.

– Jeg er redd vi må ta smertefull medisin for å få redusert trykket i arbeidsmarkedet og for å få kontroll på prisstigningen, sier Aanes.

– Jeg tror også at det er en klar oppfatning i sentralbankkretser om at det er vesentlig dyrere på lang sikt å miste tilliten til at sentralbankene vil søke lav og stabil inflasjon, enn om vi tar en periode med kortsiktig svakere vekst, og kanskje resesjon, sier Aanes.

Han minner om at det på 1970- og 1980-tallet høyst sannsynlig ble bakt inn en inflasjonsrisikopremie i prisfastsettelse og i alle typer kontrakter fra obligasjoner til arbeidskontrakter.

– Å bringe ned inflasjonen i en verden der aktørene forventer høy og variabel inflasjon er ekstremt vanskelig og kostbart, noe sentralbanker lærte for mange tiår siden, sier han.

Er rentetoppen nær?

Fed publiserer en «dot plot» som viser hva medlemmene av komiteen tror blir styringsrenta framover. Den topper ut på en median på 3,75 prosent i 2023, før den faller fra 2024. Markedet i USA venter en raskere rentenedsettelse enn indikert fra sentralbanken.

I juni publiserte Norges Bank forrige analyse som viste et anslag på styringsrenta på drøyt 3 prosent i 2023.

– Nå anslår flere meglerhus i tillegg til DNB at vi får to doble rentehevinger, både i august og september. Rentehevinger biter sannsynligvis raskere i Norge enn i USA ettersom både husholdninger og bedrifter i større grad har lån med flytende rente i Norge, sier Aanes.

– Et fellestrekk mellom Norge og USA er at markedsaktørene venter at rentetoppen nås i løpet av kommende vinter og at styringsrenten deretter skal noe ned, noe man blant annet kan se ved at de lange rentene nå er lavere enn de korte. Han viser til at forskjellen mellom tiårsrentene og toårsrentene har økt. Per 17.08.2022 var toårsrenta 3,3 prosent og 10-åringen 2,85 prosent i USA, og den norske kurven er ikke så veldig forskjellig.

Aanes forteller at ingen vet på forhånd hvor høyt sentralbankene trenger å sette styringsrentene for å oppnå den effekten de søker.

­– Dette inkluderer sentralbankene selv. Personlig tror jeg den kombinerte effekten av kjøpekraftsinndragningen, som følger av den høye løpende inflasjonen, og noe i nærheten av de planlagte renteøkningene som allerede er priset i markedet vil være tilstrekkelig, forteller Aanes.

– Vi begynner allerede å se tegn til svakheter blant annet i industri- og konsumentbarometre og i det amerikanske boligmarkedet. Derfor tror jeg vi fortsatt vil være i en lavrenteperiode, men nullrentene er over for denne gangen, sier Aanes. 

Betalt for risiko

Som renteforvalter har Aanes noen refleksjoner om utsiktene for rentefondene.

– Hovedregelen er at du får betalt over tid for å ta risiko - både rente- og kredittrisiko. Men samtidig innebærer det å ta denne risikoen at verdiene vil svinge mer på kortere sikt. Det har vi fått merke det siste drøye halvannet året, sier Aanes.

Han bemerker at det er fondene som har hatt enten noe høyere rentedurasjon eller kredittdurasjon som har fått kjørt seg, men det betyr samtidig at forventet avkastning har økt tilsvarende framover.

– Hvis vi ser over lengre perioder så har fondene som har tatt en form for risiko også fått høyere avkastning, selv over perioder hvor rentenivået endret seg, avslutter Aanes. 

Merk: Innholdet i denne artikkelen er ikke ment som investeringsråd eller anbefalinger. Har du noen spørsmål om fondene det refereres til, bør du kontakte en finansrådgiver som kjenner deg og din situasjon. Husk også at historisk avkastning i fond aldri er noen garanti for fremtidig avkastning.  Fremtidig avkastning vil blant annet avhenge av markedsutvikling, forvalterens dyktighet, fondets risiko, samt kostnader ved kjøp, forvaltning og innløsning. Avkastningen kan også bli negativ som følge av kurstap.