Investeringsoppsvinget står seg

Verden står overfor alvorlige forstyrrelser i energimarkedene som følge av USAs krig med Iran. Skipstrafikken gjennom Hormuzstredet, som normalt frakter en femtedel av verdens oljeforsyning, stoppet nesten helt opp. Prisen på Brent-olje, målt ved frontkontrakten, steg fra rundt 60 amerikanske dollar fatet ved inngangen til året til nesten 120 amerikanske dollar på det høyeste nivået i slutten av mars. Deretter falt prisen tilbake mot 70 amerikanske dollar i løpet av de neste tre månedene, etter at det ble inngått våpenhvile i april og en rammeavtale i juni. Kampene blusset opp igjen i juli, og oljeprisen har siden svingt mellom 80 og 100 amerikanske dollar fatet. Ved midten av august pågår forhandlingene fortsatt, samtidig som trafikken gjennom Hormuzstredet fortsatt er på et minimum. I prognosene våre legger vi til grunn at oljeprisen i hovedsak utvikler seg i tråd med terminprisene og faller mot 80 amerikanske dollar fatet i andre halvår.

Les DNB Carnegie Økonomiske utsikter høst 2026!

Vestlig inflasjon

Inflasjonen i vestlige økonomier var allerede seiglivet før krigen i Iran brøt ut, og fikk et nytt løft da oljeprisene steg kraftig. I USA og eurosonen nådde den samlede prisveksten en topp på henholdsvis 4,2 prosent og 3,2 prosent i mai. Høyere energipriser har svekket husholdningenes kjøpekraft i land som ikke helt eller delvis har kunnet kutte drivstoffavgiftene for å motvirke prisøkningen. Tidvis har uvanlig høy usikkerhet om utsiktene for energimarkedene trolig også dempet både forbruk og investeringer.

Geopolitisk oppsving i investeringene

Samtidig bidrar geopolitiske spenninger, som allerede var høye før krigen i Iran, til et investeringsoppsving som støtter den økonomiske aktiviteten. Den strategiske rivaliseringen mellom Kina og USA har tiltatt det siste tiåret, ikke minst gjennom et teknologikappløp som har skutt ytterligere fart etter store gjennombrudd innen kunstig intelligens de siste fire årene. Europa forsøker nå å tette noe av forspranget de to supermaktene har bygget opp. Russlands fullskalainvasjon av Ukraina er inne i sitt femte år, mens russiske hybride trusler mot NATO-land, inkludert sabotasje, cyberangrep og krenkelser av luftrom, fortsatt forekommer hyppig. Samtidig har vestlig tillit til USA som alliansepartner falt kraftig som følge av Trump-administrasjonens politikk. Særlig europeiske myndigheter har blitt rystet av Trumps gjentatte oppfordringer om at USA bør overta Grønland, som er en del av kongeriket Danmark, et NATO-medlem.

Det koster å bygge opp motstandsdyktighet

Myndigheter over hele verden svarer med å trappe opp investeringene for å bygge motstandsdyktighet. Forsvarsevnen styrkes gjennom økt militær kapasitet og den sivile infrastrukturen som trengs for å støtte den. Skiftet har vært særlig synlig i Tyskland, en stor økonomi som i mange år holdt slike investeringer lave. Økt evne til økonomisk vekst er et supplerende mål, både for å skape inntektene som trengs for å finansiere forsvar og velferdsordninger over tid, og for å redusere sårbarheten for press i geopolitiske maktkamper. Markedsmakt brukes i økende grad strategisk i konflikter, for eksempel gjennom amerikanske eller kinesiske eksportrestriksjoner på programvare, halvledere eller sjeldne jordarter. Myndigheter bruker derfor subsidier, insentiver og reguleringer for å styrke innenlandsk industriell og teknologisk kapasitet og fjerne hindre for vekst. I år har eurosonen foreslått flere proteksjonistiske tiltak i et forsøk på å demme opp for konkurransen fra Kina, som fortsatt er sterkt avhengig av eksportmarkedene som følge av vedvarende svak innenlandsk etterspørsel.

Når sikkerhetshensyn og strategisk autonomi tillegges større vekt i innkjøp, investeringer og lokaliseringsbeslutninger, går det på bekostning av kostnadseffektiviteten. Produksjonen blir dyrere. Og når «alle» investerer i strømnett, datasentre, brikkeproduksjon, forsvar og industri samtidig, konkurrerer de om de samme varene og innsatsfaktorene. Så lenge produksjonskapasiteten ikke kan øke like raskt, blir resultatet kraftig stigende priser. Dette vil trolig holde inflasjonen, som allerede har vist seg seiglivet, over sentralbankenes mål på to prosent de neste årene.

Sterkere vekst og strammere arbeidsmarkeder i perioden 2026 til 2029

Investeringsoppsvinget innebærer at verdensøkonomien, til tross for et dystert bakteppe, bør holde seg komfortabelt unna stagnasjon og høy arbeidsledighet i år. Vi venter samtidig et mer markert oppsving neste år. Kinesisk vekst bør holde seg rett over fire prosent, støttet av solide bedriftsinvesteringer og eksport. Vi ser små utsikter til en snarlig oppgang i husholdningenes etterspørsel, ettersom boligmarkedet fortsatt ligger nede og lønnsveksten er svak.

USA

I USA er innenlandsk etterspørsel fortsatt solid til tross for høyere drivstoffpriser. Vi venter at forbruksveksten tiltar, og at investeringsveksten holder seg robust, ikke minst drevet av teknologiinvesteringer. Vi anslår at veksten i bruttonasjonalproduktet, BNP, øker med 0,4 prosentpoeng til 2,6 prosent i 2027, ett prosentpoeng over det vi anser som normal vekst. Det bør presse den allerede moderate arbeidsledigheten videre ned mot 4,0 prosent og igjen gi oppadgående press på lønnsveksten.

Eurosonen

I eurosonen venter vi en vekst i BNP på 0,8 prosent i år, som er under normalen, men med bedre momentum etter hvert som offentlige utgifter øker. Vi venter en tydelig oppgang neste år, til rundt 1,5 prosent, drevet av sterkere vekst i både privat forbruk og investeringer. Arbeidsmarkedet bør da stramme seg til, og lønnsveksten ventes å ta seg opp også her.

Norge

I Norge har veksten avtatt som følge av fallende oljeinvesteringer og svakere vekst i forbruket. Arbeidsmarkedet er fortsatt stabilt, med økende sysselsetting og fortsatt lav registrert arbeidsledighet. Etter hvert som forbruket ventes å ta seg opp, og investeringene øker både blant fastlandsbedrifter og i offentlig sektor, venter vi at veksten i fastlands-BNP tar seg opp til rundt 1,5 prosent årlig de neste årene, med bare en marginal økning i arbeidsledigheten.

Inflasjonen vil trolig ikke vende tilbake til målet, og pengepolitikken må forbli restriktiv

I USA nådde kjerneinflasjonen, målt ved deflatoren for privat konsum, 3,4 prosent på årsbasis i mai. En kombinasjon av moderat lønnsvekst, sterk produktivitetsvekst og en metodeendring i høst som mest sannsynlig vil trekke den målte inflasjonen ned med noen tideler, bør bidra til at inflasjonen faller markant gjennom høsten og vinteren, til rundt 2,5 prosent på årsbasis. Vi venter derfor fortsatt at den amerikanske sentralbanken avstår fra ytterligere renteøkninger og holder styringsrenteintervallet på 3,50 til 3,75 prosent, et nivå komitémedlemmene vurderer som restriktivt.

I eurosonen er produktivitetsveksten fortsatt svak, og den nedadgående inflasjonstrenden har stoppet opp. Vi venter at kjerneinflasjonen holder seg nokså stabil rundt dagens nivå på 2,5 prosent. Den europeiske sentralbanken gjennomførte sin første renteøkning på nesten tre år i juni og vil trolig heve renten igjen i september 2026 og mars 2027, slik at innskuddsrenten øker til 2,75 prosent.

Norsk kjerneinflasjon falt gjennom sommeren, men vi venter en oppgang allerede i august og at inflasjonen holder seg litt over tre prosent ut året. Deretter anslår vi bare en svært gradvis nedgang mot 2,5 prosent. Vi venter at Norges Bank hever styringsrenten i september, før årets to renteøkninger reverseres i løpet av høsten 2027.

Merk: Å kjøpe og selge aksjer innebærer høy risiko fordi verdien i verdipapirer vil svinge med tilbud og etterspørsel. Historisk avkastning i aksjemarkedet er aldri noen garanti for framtidig avkastning. Framtidig avkastning vil blant annet avhenge av markedsutvikling, aksjeselskapets utvikling, din egen dyktighet, kostnader for kjøp og salg, samt skattemessige forhold.

Innholdet i denne artikkelen er ment verken som investeringsråd eller anbefalinger. Har du noen spørsmål om investeringer, bør du kontakte en finansrådgiver som kjenner deg og din situasjon.