Reisebrev fra Kina

Med lite på kalenderen bruker jeg anledningen til å dele noen inntrykk fra Kina. Fra DNBs kontor i Shanghai, med utsikt over Pudong, prøver jeg å samle tanker etter en hektisk uke med over 20 møter i fire kinesiske byer. Vi traff på Kinas største investeringsbanker, forvaltere, hørte om mulige nye redningstiltak som kan lanseres i 2025 fra en større kinesisk børsnotert boligutbygger, og besøkte en håndfull av Kinas teknologigiganter. I tillegg traff vi akademikere, tenketanker, og kinesisk statlig sektor.

Inntrykkene er mange og tidvis motstridende. Overraskende nok opplever jeg mer optimisme i fastlands-Kina enn utenfor. Ikke fordi situasjonen har vært bedre enn ventet – faktisk virker den økonomiske tilstanden verre enn statistikken tilsier. Særlig gjelder dette arbeidsmarkedet og lønnsveksten. Optimismen kommer snarere fra troen på at stimulerende tiltak er på vei, og at Xi sin «policy-put» er utløst. Mens vi i Vesten fokuserer på manglende effektive finanspolitiske tiltak, ser kineserne ut til å legge mer vekt på signalene fra Beijing. Det viktige er løftet om at «mer kommer», selv om det råder stor uenighet om «hva» og «når».

Nytt for meg er risikoen knyttet til implementeringen av stimulansene. Det er flere gode forklaringer på hvorfor marsjordrene fra sentralt hold ikke bare ble iverksatt. Dermed fremstår det som flere målrettede løsninger vil komme, fremfor en stor «bazooka». For eksempel spiller likviditetsproblemene til lokale myndigheter en rolle. Mange bedrifter og arbeidstakere venter fortsatt på betalinger fra lokale myndigheter. Når likviditeten er sikret, kan lokale støttetiltak, som subsidier til konsum, settes i verk.

Selv er jeg nå mer overbevist enn før om at det neppe blir mer boligbygging. Kina ser ut til å mene alvor med å begrense ny byggeaktivitet og få ned overskuddslagre av usolgte boliger. De konkrete tiltakene avventes, men å stabilisere prisene er nå viktigst. 

Økte subsidier, som bilinnbytteprogrammer, kan rette det innenlandske konsumet mot sektorer med overkapasitet. Ryktene på akkurat dette punktet fremsto nesten litt useriøst. Men om det faktisk stemmer, kan det gi stor betydning for sektoren. Fra et makroperspektiv må jeg imidlertid påpeke at slike stimulanser kun bidrar til omfordeling av forbruk (enten flyttes det fremover i tid, eller fra andre typer forbruk). Jeg mener det er avgjørende å øke det samlede forbruket, noe som krever mer strukturelle grep – enten høyere lønnsandeler eller lavere sparerater. Men beskjeden fra Kina er: smør deg med tålmodighet. Det kan ta tid før den type stimulanser kommer. Om ikke med privat forbruk, så kan offentlig forbruk få økt tilskudd. 

Hvordan de neste årene med Trump kan utspille seg er dessuten viktig. Ingen her vet helt konkret hvordan de neste fire årene blir, men stålsetter seg for krevende forhandlinger som vil ta tid. Vi vet rett og slett ikke helt hva Trump egentlig er ute etter. Til min overraskelse var det enkelte som ikke så bort fra en variant av Plaza-avtalen med USA, altså en devaluering av dollaren og styrking av renminbien. For meg sier det mer om villigheten til å inngå kompromisser. At Kina forrige uke fjernet momsrefusjonen for eksporten av råvarer som aluminium og kobber, kan også ses som et avbøtende tiltak mot eksportert overkapasitet. 

Markedsbevegelsene hjemme har vært mindre. Midlertidig produksjonsstans i Johan Sverdrup feltet har bidratt til en oppgang i oljeprisen, mens krona ikke styrket seg vesentlig med dette. Oppgangen i lange amerikanske renter har fått et lite hvileskjær, med «tiåringen» på 4,4 prosent, noe som har bidratt til litt børsoppgang i USA.