Kraftig renteoppgang i USA

Etter en svært god uke i aksjemarkedene forrige uke, faktisk den beste siden november 2020, var stemningen litt mer laber i går. Stoxx600-indeksen i Europa endte dagen flatt (+0,04%), det samme gjorde S&P500 i USA (+0,04%), mens Nasdaq-indeksen falt 0,40 %. Oljeprisen steg med omtrent 10 USD, til 119 USD/fat nå, og er dermed tilbake på nivået fra to uker siden. At aksjemarkedet faller litt etter noen dager med oppgang er ikke så unaturlig. Faktisk skulle en tro at børsene ville falle mer, gitt den kraftige renteoppgangen som den amerikanske sentralbanksjefen, Jay Powell, trigget med sine kommentarer i en tale han holdt i går ettermiddag.
 
Rentene på amerikanske statsobligasjoner med 2- og 10-års løpetid har siden i går morges steget med henholdsvis 0,20 og 0,18 prosentpoeng som følge av Powells kommentarer, til 2,17 % og 2,33 %, det høyeste nivået for begge siden mai 2019. Powell sa ikke noe grunnleggende nytt sammenlignet med beskjeden etter rentemøtet forrige uke, annet enn at han kunne være villig til å støtte en renteheving på 0,50 prosentpoeng i mai dersom det var nødvendig. Han virket opptatt av å understreke enda tydeligere at Fed mener arbeidsmarkedet er «ekstremt» stramt, at inflasjonen er «altfor» høy og at behovet for å stramme inn er åpenbart. Han hadde også tatt en ny kikk i ordboka for å finne enda et adverb som ingen hadde hørt før (i hvert fall ikke i Norge) for å beskrive hvordan de skal gå fram for å stramme inn pengepolitikken. Forrige gang var det «nimble» («kvikt og lett») mens det i går var «expeditiously» («med fart og effektivitet»).
 
At sentralbanken (Fed) skal stramme inn pengepolitikken «med fart og effektivitet» gir absolutt inntrykk av at de har litt mer hastverk, og er litt mer bekymret for inflasjonen nå enn når de skulle gå fram «kvikt og lett». Det virker i alle fall å være oppfatningen blant investorene, som svarte med å sende rentene kraftig opp, noe de ikke gjorde etter rentemøtet forrige uke. At 10-årsrentene steg nesten like mye som 2-årsrentene tyder på at det var forventninger om enda flere rentehevinger som trakk rentene opp, ikke forventninger om at Fed skal gå mer aggressivt fram når de snart skal begynne å redusere den gigantiske beholdningen de har av statsobligasjoner.
 
Når 2-årsrentene steg litt mer enn 10-årsrentene mye betyr det at rentekurven ble enda flatere. Sagt på vanlig norsk: forskjellen mellom 10- og 2-årsrentene ble enda mindre, og er nå bare 0,15 prosentpoeng. Når denne kurven har invertert tidligere (10-årsrentene har blitt lavere enn 2-årsrentene) har det hver eneste gang, så langt tilbake vi har data, blitt etterfulgt av en resesjon i amerikansk økonomi ett til to år senere (med unntak av én gang, sommeren 1998). På grunn av den litt uforståelige evnen rentekurven har til å varsle resesjoner får den mye oppmerksomhet, både fra sentralbankmedlemmene selv og fra markedsaktører. At rentekurven er så nær å invertere nå tror vi kan komme til å påvirke hvordan Fed går fram for å stramme inn pengepolitikken i tiden fremover.  
 
Det er nemlig veldig vanlig at rentekurven flater ut når sentralbanken hever renta. Så langt tilbake vi har data har rentekurven i USA flatet ut med mellom 1 og 2 prosentpoeng i hver eneste av Feds hevingssykluser. Det er ikke alltid at kurven inverterer, og når den gjør det skjer det typisk sent i syklusen. Fed har altså rukket å heve renta ganske mye før resesjonsvarselet har slått inn. Den store forskjellen på hevingssyklusene historisk og den som nettopp har begynt er imidlertid at rentekurven som oftest har vært mye brattere, som regel rundt 1 prosentpoeng eller mer, når Fed begynte å heve. Kun én gang tidligere har rentekurven vært så flat som nå, i 1999–2000. Dette er også den korteste hevinggsyklusen Fed har hatt – den varte i bare 11 måneder, og renta ble bare satt opp med 1,75 prosentpoeng. Skal vi trekke noe lærdom fra historien innebærer det altså enten a) at også denne hevinggsyklusen vil bli svært kort, og at renta ikke vil bli satt opp spesielt mye, eller b) at de må ta grep for å unngå at rentekurven inverterer.
 
Den høye inflasjonen og risikoen knyttet til den stigende lønnsveksten, som kan gi mer varig press opp på prisene, tilsier at alternativ a) er lite sannsynlig. Stilt overfor en sterk økonomi og den høyeste inflasjonen på førti år virker det rart at Fed skal heve renta like lite og over en like kort periode som i 1999–2000. Det som står igjen er dermed alternativ b), at Fed må ta grep for å unngå at rentekurven inverteres. Et sånt grep vil trolig innebære at de bruker beholdningen sin av statsobligasjoner mer aktivt, og for eksempel selger obligasjoner med lang løpetid for å presse verdien av disse ned og rentene opp. En sånn strategi vil trolig kunne gi en enda kraftigere oppgang i rentene med lang løpetid, og da gjenstår det å se om aksjemarkedet tåler det like godt som det har tålt beskjedene fra Fed den siste tiden.