Fra korrelasjon til kausalitet?

Både Financial Times og Finansavisen har de siste dagene omtalt et notat skrevet av strateg Steve Englander i Standard Chartered. Jeg har ikke lest notatet selv (og kan med det selvsagt gjøre en kjempebrøler), men ifølge FT og FA er konklusjonen at norske kroner utgjør en stadig større andel av verdens valutareserver.

Jeg skal innrømme at jeg fikk flashback til statistikk-timene på studiene, og historien om barnefødsler og storkebestanden i Danmark (hvor historien sier at storkebestanden falt i samme periode som kvinner begynte å føde færre barn). Er det en ting min statistikklærer forsøkte å hamre inn i oss, så var det forskjellen på samvariasjon (korrelasjon) og årsakssammenheng (kausalitet).

Notatet gjør nemlig et forsøk på å finne ut av i hvilke valutaer verdens sentralbanker plasserer sine valutareserver. IMF lager statistikk på dette, og mens noen valutaer (som USD, EUR, JPY, GBP, CAD, CNY, AUD og CHF) blir spesifisert, utgjør de valutaene som ikke blir spesifisert en stadig økende andel. At det er endringer i sammensetningen av valutareservene er ikke så rart, det er en tilpasning til endrede handelsmønstre, endringer i internasjonale forpliktelser og andre ting valutareservene er ment å kunne adressere. Forfatteren ønsket imidlertid å forsøke å identifisere hvilke valutaer som tiltrekker seg en større andel reserver. For å oppnå det, ser han på korrelasjonen mellom utviklingen i ulike valutakurser og i verdien på verdens valutareserver som ikke er fordelt på valuta, restposten. Konklusjonen? At fordi USDNOK er den valutakursen som korrelerer best med denne ufordelte delen av valutareservene, så er en stadig større andel plassert i kroner.

La oss sette dette i perspektiv. Den ufordelte delen av verdens valutareserver har ifølge IMF økt fra 3,8 prosent i starten av 2024, til 5,2 prosent i sommer. Vi snakker en økning på 184 milliarder dollar, eller 1850 milliarder kroner, målt i sommerens valutakurs. Nå sier jeg ikke at forfatteren hevder at alt dette har blitt vekslet til kroner, men selv en liten andel av denne summen er stor i det norske markedet. Vi vet at forvaltningen av sentralbankreserver ofte er svært risikoavers, der mye plasseres i veldig likvide aktiva med høy kredittverdighet. I det norske investeringsuniverset, er statspapirer det sikreste. I sommer var det utestående 576 milliarder i statsobligasjoner og 47 i statssertifikater. Utlendingene har i alle tider eid mye av denne gjelden fra før, og det siste halvannet året har markedsverdien på det utlendingene eier vokst med knappe 40 milliarder til c400 milliarder. I samme periode har utlendingene økt sin beholdning av norske obligasjoner med andre utstedere, som kommuner, overstatlige organisasjoner og banker, men mine kollegaer anslår at bare en brøkdel av dette universet er tilgjengelig for sentralbankene å investere i, og at svært få sentralbanker gjør det. Så skiller ikke tilgjengelig statistikk på forskjellige utlendinger, så det kan godt være at sentralbanker eier en større andel, samtidig som andre har solgt seg ned (f.eks. så har norske statsobligasjoner vært lite attraktivt for de forvalterne som valutasikrer sine investeringer pga. et høyt rentenivå her hjemme).

Uansett, for oss virker det pussig at det norske markedet skal ha klart å fordøye en betydelig andel av de 1850 milliarder kronen over 18 måneder uten betydelige markedsutslag. Kanskje var det ikke storken som kom med spedbarnene likevel?