Liker ikke at euroen har styrket seg så mye

Dette er en morgenrapport fra DNB Markets, skrevet av rente- og valutaanalytiker Ingvild Borgen Gjerde: 

En ny dag, og en ny toppnotering i amerikanske aksjer, der S&P500 steg 1,5 % mens Stoxx600 i Europa steg 1,7 %.Oslo Børs var én av få børser som falt i går, trolig som følge av at oljeprisen falt med rundt 1,5 dollar/fatet, til 44,5 i skrivende stund, noe som også bidro til en svekkelse av krona.

Man kan alltids trekke fram positive nyheter som kan forklare hvorfor aksjemarkedet har steget. I går kom det nyheter om at Demokratene og Republikanerne igjen har startet opp samtaler for å bli enige om en forlengelse av støttetiltak for dem som har blitt arbeidsledige etter koronakrisen. At svært mange ser ut til å ha behov for denne støtten, ettersom mange amerikanere forblir arbeidsledige, noe de skuffende svake ADP-tallene i går antydet, var imidlertid mindre viktig. Tallene, som gir estimater på den månedlige veksten i privat sysselsetting, antydet en vekst i august på litt over 400 tusen, skuffende lite i forhold til den millionen som var ventet.

Eurokursen «does matter»

Nyheter om faktisk den faktiske økonomiske utviklingen er nok mindre viktig for markedet om dagen, og det som heller kan forklare den solide børsoppgangen i går er det samme som kan forklare hele børsoppgangen siden i mars, nemlig forventninger om mer støtte fra sentralbankene. I går var det den europeiske sentralbankens (ECB) tur til å begeistre markedet, om enn veldig subtilt, når deres sjeføkonom, Philip Lane, kvelden i forveien sa at eurokursen «betyr noe» («does matter»). Dette er sentralbankspråk for at de ikke liker at euroen har styrket seg så mye som den har i det siste, og kan la seg friste til å gjøre noe med det dersom markedet fortsetter å sende kursen høyere.

Noe er deres egen skyld

Euroen har styrket seg med rundt 10 % mot dollaren siden mai i år, og EURUSD var tirsdag oppe på så høyt som 1.20, men har falt ned til 1.18 nå. Vår vurdering av hvorfor euroen har styrket seg de siste månedene, og hvorfor dollaren har svekket seg, kan leses mer om i denne rapporten fra tidlig i august. En viktig grunn til eurostyrkingen er den positive politiske utviklingen i EU i sommer, da de ble enige om et felles krisefond. Denne delen av styrkingen kan de altså «skylde seg selv», og bør ikke trigge mottiltak fra ECB. En annen viktig forklaring bak eurostyrkingen er imidlertid at rentene i USA har falt kraftig. Realrentene med lang løpetid, det vil si rentenivået justert for forventet inflasjon, er nå på samme nivå i USA som i Eurosonen.

Press på euroen

At rentene i USA har falt relativt til i eurosonen er for så vidt også helt «rettferdig», og ikke noe som i seg selv bør trigge motreaksjoner fra ECB. Det som nok heller kan forklare den verbale valutaintervensjonen fra Lane tirsdag, som ble fulgt opp med kommentarer fra andre ECB-medlemmer i går, er den amerikanske sentralbankens (Fed) omformulering av inflasjonsmålet forrige uke. Fed sa da at de nå har et gjennomsnittlig inflasjonsmål, som innebærer at inflasjonen skal være over målet i en periode, for å kompensere for at den har ligget under målet såpass lenge.

Dette var, ifølge et ECB-medlems kommentarer til Financial Times i går, noe som gjorde at markedet kunne oppfatte rentene i eurosonen som strukturelt høyere enn i USA. Dette ga igjen press på euroen relativt til dollaren, noe ECB ikke er komfortable med.

Og den vil fortsette å styrke seg …

Vi tror euroen skal fortsette å styrke seg fremover, men langt ifra i så raskt tempo som gjennom sommermånedene. ECB ønsker seg nok at vi skal ha rett i de prognosene, eller kanskje helst at vi tar helt feil og at euroen begynner å svekke seg igjen. Kommentarene fra ECB i går så i alle fall ut til å trigge forventninger i markedet om at ECB kommer til å øke støttekjøpene sine av statsobligasjoner, kanskje allerede på rentemøte neste uke.

Tiårsrenta på tyske statsobligasjoner falt med over 5 basispunkter i går, noe som er mye for en rente som handler på -0,47%. Mer imponerende var imidlertid rentefallet i noen av de søreuropeiske landene, og at Hellas’ auksjon av en ny tiårig statsobligasjon oppnådde en rente så lav som 1,2 %. Dagene da Hellas ikke kunne låne penger direkte i markedet, og tiårsrenta deres handlet så høyt som på 40 %, før Mario Draghis legendariske «whatever it takes»-tale i 2012, fremstår som en stadig fjernere fortid. For all kritikk av sentralbankens aktivakjøp er det ingen tvil om at det har vært god hjelp for de søreuropeiske landene. Sterk valuta som gir lav eller negativ inflasjon gjør imidlertid den store gjelden til mange av landene vanskelig å betjene, og dette er nok også en faktor ECB tar med i beregningen på rentemøtet neste uke.