Nye sanksjoner mot russisk olje og gass

Dette var i utgangspunktet handelsvarer som skulle være skjermet fra de økonomiske sanksjonene. President Biden har innført en embargo på russisk olje og gass, og også Storbritannia vil slutte å importere russisk olje. Landene vil kun slutte å importere varene selv, men pålegger altså ikke andre å også innføre embargo på russisk olje og gass. Tyskland har for eksempel tidligere uttalt at det vil være svært krevende å gjennomføre. Putin vil på sin side også skal utarbeide sanksjoner, og slutte å eksportere enkelte råvarer til enkelte land – men detaljene rundt dette er ikke blitt gjort tilgjengelig.

Reaksjonene i oljemarkedet har imidlertid vært litt mer lunkne, kanskje fordi «nyheten» allerede er priset inn siden Blinken varslet om dette over helgen. Oljeprisen Brent M1 holder seg rundt 130 dollar fatet, mens gassprisene i Europa falt litt, men holder seg fremdeles på rekordhøye nivåer. På sett og vis kan det også forklares ved at USA i seg selv er en stor produsent av olje og gass, til og med en nettoeksportør, mens Storbritannias andel av verdensmarkedene for olje er liten. Videre har skiferoljeselskapene i USA lovet at de vil gjøre «whatever it takes» for å øke oljeproduksjonen sin, og eksporten ut til verdensmarkeder. At oljeprisen WTI for levering om ett års tid, i 2023, nå er godt over 95 dollar fatet, gir også svært god lønnsomhet for selskapene. Men samtidig gjør flaskehalser det krevende for selskapene å øke produksjonen mye umiddelbart, det gjelder mangel på alt fra lastebilsjåfører og lastebiler og utstyr.

En annen viktig forklaring, er hvordan bedrifter har selv valgt å trekke seg ut fra Russland. Selskap gjør dette som en reaksjon på den russiske invasjonen av Ukraina. I alle leddene i verdikjeden for den fysiske handelen av oljefat, har bedrifter – oljeselskap, skipsredere, havner, banker osv. – valgt å unngå russisk olje. Denne type selvpålagt «sanksjonering» skaper et logistikk kaos og er et kraftig tilbudssidesjokk for oljemarkedet, som i utgangspunktet skulle bli skjermet fra de økonomiske sanksjonene. Jeg tror at det blir vanskelig å spå når eller om selskapene vil lette på denne selvpålagte sanksjoneringen. Landene i OPEC+ kan kanskje trappe opp produksjonen mer, og OECD landene kan nok koordinere ytterligere slipp fra de strategiske oljelagrene, men resultatet blir at bufferen i oljemarkedet i form av ledig kapasitet svinner hen.

Et kritisk spørsmål blir derfor, hvor lenge varer denne krigen? Hvor lenge vil usikkerheten knyttet til bortfall og sanksjoner av russisk olje og gass ryste disse markedene? Hvor lenge vil de globale verdikjedene være preget av mangel av viktige komponenter? Hvor lenge vil vannbåren handel preges av redere som skal rokere skipenes vekk fra Russland? Alle disse spørsmålene handler egentlig om hvor lang tid prisveksten har, på å feste seg på et vedvarende høyere nivå, og risikoen for stagflasjon. Jeg skal ikke komme her som samfunnsøkonom og spekulere i det. Håpet er at krigen blir så kortvarig som mulig.

De høye råvareprisene kan bli veldig destabiliserende i fremvoksende økonomier. I et stramt marked der høystbydende mottar varen, så er det ikke husholdningene i Europa eller de andre OECD landene som vil lide mest av de høye råvareprisene. Ja, det blir en periode med høyere prisvekst, ja det vil svi når du og jeg får strømregningen (med mindre myndighetene tar den da), men det er nok ikke her «demand destruction» foregår. Sist gang råvareprisene, og matvareprisene var på dette nivået, for over ett tiår siden, startet den arabiske våren i Tunisia.

Børsene har fortsatt å falle. I USA endte S&P500 indeksen ned 0,7 prosent mens Stoxx 600 endte ned 0.5 prosent. I Asia har børsene sklidd en god del mer, men her har særlig de kinesiske børsene trukket ned. Hang Seng indeksen er kraftig ned og CSI 300 har også falt. Ifølge Bloomberg, kan dette ha vært knyttet til at Oljefondet har solgt seg ned noe. Dollaren holder seg på høye nivåer mens de lange amerikanske rentene er uendret.