Økte inflasjonsforventninger i USA

I USA rapporterer NY Fed om økte inflasjonsforventninger. 1-års inflasjonsforventninger har nå steget til 3.4 % mens inflasjonsforventningene om 5 år er på nærmere 3 %. Undersøkelsene kan ha en politisk slagside, men likevel er det påfallende at disse forventningene stiger nå, særlig blant de med lav og middels inntekt.

Men på en annen side: Ser man Trump-tollen som en «momsøkning», kan man argumentere for at sentralbanken i prinsippet kan se gjennom sjokket. Regionale Fed-med sprikende syn. For eksempel har Minneapolis Fedsjef Kashkari advart mot raske, store kutt og pekte på begynnende stagflasjonstrekk (der veksten avtar mens prispresset holder seg). Samtidig inntar Stephen Miran en langt mer dueaktig linje i sin tale i går, og peker på at inflasjonseffektene av tollen blir mer beskjedne.
FOMC-protokollen fra september får nok også noe oppmerksomhet i dag. Etter kuttet i september blir det interessant hvor bred støtten var til Powells vurderinger. Dot plot viste tydelig splittelse: noen så ingen flere kutt i år, andre to kutt til. Markedet ser også om flere delte Mirans syn (han stemte for 50 bp), og om referatet drøfter nøytralrenten.

Regjeringskrisen i Frankrike og nedstengningen i USA fortsetter på stedet hvil. I Europa fremstår den politiske usikkerheten som høy, der deler av opposisjonen oppfordrer president Macron til å gå av. På den andre siden av Atlanteren i USA, har viktige makroøkonomiske nøkkeltall blitt forsinket i publiseringen mens nedstengningen fortsetter.

Markedet sender gullprisen til nye rekorder. Vi så også en liten nedgang i aksjemarkedet i USA, da spriket vokser mellom de som tviler og de som tror på KI-drevne gevinster. Det er lett å trekke en rett linje mellom politisk ustabilitet og prisoppgangen, som en flukt mot trygge havner. Samtidig er det verdt å bemerke at gullprisen har steget jevnt mens risikosentimentet globalt har holdt seg svært godt. Børsene globalt har steget de siste ukene til stadig nye rekordnivåer, mens lange renter på statsobligasjoner har tendert oppover ikke ned. Det peker snarere mot en revurdering av de ulike trygge havnene, der gull ser mer attraktivt ut. Den kinesiske sentralbanken PBOC har i alle fall fortsatt med sine gullkjøp, ifølge Bloomberg tallene.

Sentralbanksjef Wolden Bache talte om sentralbankens respons og rolle i møte med klimaendringer (lenke). Klimarelaterte hendelser vil oftere utløse både tilbuds- og etterspørselssjokk. Hun minnet også om rollefordelingen: «Det er de politiske myndighetene som har ansvaret – og de mest effektive virkemidlene – for å redusere klimagassutslippene. Prising av utslipp står i en særstilling.» Ikke noe revolusjonerende nytt, men det slår meg hvordan Kina, som i dag leder an i det meste av grønn teknologi, har hatt et totalt annet syn.

Dette var noe vi diskuterte med sjeføkonomen i en av Kinas større investeringsbanker. Europa, mente han, er altfor opptatt av å gjøre utslipp dyrere (hvis noe blir dyrt nok, vil markedet tilpasse seg). Kina tenker motsatt: gjør heller alternativene billigere via industripolitikk. Skala flytter nye industrier nedover kostnadskurven, og Kina har subsidiert i stor skala – på bekostning av midler som kunne gått til skoler, sykehus eller eldreomsorg. Et lite tankekors er hvordan stadig flere økonomier blir mer lik Kina nå, der re-industrialiseringen står i fokus og storstilte statlige subsidier får en stadig større rolle (uten nødvendigvis kutt i andre statlige utgifter). Kanskje ikke så rart at lange renter tenderer opp, med forventninger om voksende budsjettunderskudd?