Powell-vind i seilene for krona

EURNOK ble før talen notert rundt 10,35, og falt ned mot 10,28 i etterkant. I løpet av gårsdagen sank den ytterligere, også hjulpet av en ytterligere økning i oljeprisen til 73,1 dollar fatet (Brent Blend), helt ned til 10,20 om ettermiddagen. Etter det har den kommet litt opp igjen, og noteres i skrivende stund til 10,24.

At Fed-sjefen i nevnte tale avsto fra å sende signaler om tidlig og rask nedtrapping av verdipapirkjøpene har naturlig nok også bidratt til lavere lange renter, også det siste døgnet. Renta på tiårige amerikanske statsobligasjoner, som før talen lå rundt 1,34 prosent, noteres nå til 1,27 prosent, tre basispunkter lavere enn i går morges, og to basispunkter lavere enn den tilvarende norske renta.  

Børsene i Kina og Hongkong peker ned i dag, etter tall som viser at Kinas tiltak for å få slått ned deltavirus-smitten har hatt tydelige negative økonomiske konsekvenser. PMI-indeksen for tjenestesektoren falt i august under 50, for første gang siden mars 2020. Nivåer under 50 tilsier at en overvekt av innkjøpssjefene melder om fall i aktiviteten. Det var ikke ventet på forhånd. Konsensusestimatet var 52,0, mens den faktiske avlesningen var på 47,5. I industrien fortsetter veksten å dabbe av. PMI-indeksen falt her litt mer enn forventet, med tre tideler til 50,1.  

Kjerneinflasjonen i eurosonen har vært lav i år, men er ventet å ta seg tydelig opp i andre halvår. I dag får vi førsteestimatet for august måned, som er ventet å vise en oppgang på åtte tideler til 1,5 prosent år/år. Hoppet vil i hovedsak skyldes den uvanlige timingen på sommersalg på klær i fjor, blant annet i Italia. Ut året vil inflasjonen også holdes oppe av at Tysklands momskutt, fra juli til desember i fjor, er reversert. Noen gjenåpningseffekter, der koronautsatte bransjer møtt av betalingsvillige forbrukere ser sitt snitt til å heve prisene, vil nok også komme til syne.

Men oppgangen i inflasjonen i eurosonen vil imidlertid neppe bli på langt nær så stor og heller ikke like vedvarende som i USA. Det er to grunner til det. Den første handler om forskjell i størrelsen på den finanspolitiske stimulansen. Krisepolitikken målt som andel av BNP har vært mye større i USA enn i Europa, og blant annet bestått av betydelige direkte overføringer til husholdningene. Både den realiserte og den latente etterspørselen etter varer og tjenester har dermed vært mye sterkere i USA, og forsterket priseffektene som oppstår når tilbudssiden har problemer med å holde tritt. Den ekstraordinært høye arbeidsledighetstrygden har dessuten trolig bidratt til å redusere insentivene til å komme fort tilbake i arbeid, og slik forsterket flaskehalsene i arbeidsmarkedet. Nye, store finanspolitisk pakker som vil holde budsjettunderskuddene høye i USA er i ferd med å vedtas, mens både eurosonen og Storbritannia styrer mot mer normal pengebruk. Dermed vil forskjellene på etterspørselstrykket på tvers av Atlanterhavet vedvare.

Den andre årsaken dreier seg om forskjellen i arbeidsmarkedstiltak da krisen traff. Mens USA opplevde et voldsomt hopp i ledighetsraten, var oppgangen i Storbritannia og eurosonen moderat. Det ble nemlig satset på ordninger der arbeidstakere ikke mistet jobben, men fikk kutt i antall arbeidstider, med myndigheter som kompenserte for store deler av inntektstapet dette medførte. Bedriftene i Europa kan nå høste gevinstene av å ha beholdt båndet til sine arbeidstakere, ved å oppskalere timeverkene for dem i stedet for på nytt å skulle hyre inn arbeidskraft og måtte by opp lønninger betydelig for å få det til raskt nok. Det er rekrutteringsvansker også i Europa, ikke minst på grunn av grenserestriksjoner, men arbeidsmarkedet ser likevel ut til å være mindre ubalansert enn i USA i gjenåpningsfasen.