Renteoppgangen bekymrer

Selv om det ikke var noen entydig utvikling i lange renter i går, er det liten tvil om hva som opptar markedene mest for tiden. Lange renter har kommet betydelig opp, og på litt lengre løpetider ser vi nå nivåer i flere valutaer som er på høyde med det vi så i 2023 da inflasjonsbekjempelsen var på sitt mest intense. Nå har imidlertid mange sentralbanker kuttet styringsrentene betydelig. Oppgangen skyldes nok en frykt for at inflasjonen skal bite seg fast på et høyt nivå, noe som har blitt forsterket av kommende president Trumps lovnader om tariffer, samtidig som lovnader om skattekutt skaper bekymring om den stadig økende statsgjelden. Dermed stiger den såkalte terminpremien, den ekstra avkastningen markedet krever for å investere i lange statslån kontra plasseringer i kortere renter. Bekymringene om bærekraften i statsfinansene preger også Storbritannia, der 30 års statsrenter har steget til det høyeste nivået siden 1998.

Overskuddslikviditet her hjemme gir rekordlavt pengemarkedspåslag. Til forskjell fra tidligere år, ligger det an til at likviditeten i banksystemet vil være betydelig romsligere i år, i størrelsesorden 100–200 milliarder. Hvordan dette ville påvirke rentedannelsen var imidlertid avhengig av hvordan Norges Bank måtte ønske å trekke inn overskuddslikviditeten, gitt at siktemålet fortsatt er 35 milliarder. Så langt i år har sentralbanken i all hovedsak valgt korte F-innskudd med en dags løpetid. Det gir bankene sikkerhet for sin tilgang på kroner, og har gitt seg utslag i pengemarkedet. Pengemarkedsåslaget (forskjellen mellom pengemarkedsrenten og forventet styringsrente) på 3 måneders sikt var i går rekordlave 16 basispunkter, og i terminmarkedet handler de korte krone-rentene noe under styringsrenten. Norges Bank har ikke vært eksplisitte på hvordan skiftet i overskuddslikviditet vil påvirke likviditetsstyringen, men gitt at handlingsmønsteret så langt i år fortsetter, kan vi vente lave pengemarkedspåslag også fremover. 

Gårsdagens svenske inflasjonstall viste at inflasjonen avtok mer enn ventet i desember i fjor. Målt ved KPIF (KPI med faste rentekostnader) steg prisene med 0,3 prosent fra november til desember, eller 1,5 prosent målt mot desember året før. Lavere energipriser bidro til en mer moderat prisvekst enn vi ventet, og ser vi på KPIF uten energi (kjerneinflasjonen, KPI-XE) steg prisene med 2,1 prosent fra året før, ned fra 2,4 prosent i november og 0,2 prosentpoeng mindre enn vi ventet. Svak aktivitetsutvikling i svensk økonomi over en periode kan tilsi ytterligere rentekutt nå som inflasjonen igjen er tilbake nær inflasjonsmålet. Vi tror imidlertid Riksbankens forventninger om et vekstoppsving fremover bidrar til at man vil greie seg med et siste rentekutt til 2,25 prosent på møtet i slutten av denne måneden. 

Vekstbekymringene i eurosonen får støtte av svake sentimentindekser. Samtidig som inflasjonspresset har avtatt, har bekymringene for vekstutsiktene i eurosonen tiltatt. En viktig årsak har vært svake sentimentindekser som peker mot en forestående resesjon. I så måte føyer gårsdagens ESI-indeks seg inn i rekken. Indeksen falt til det laveste nivået siden pandemien. Det er store forskjeller mellom næringer, og selv om det ikke ser spesielt sprekt ut i tjenestesektoren, er det industrien som er den store bekymringen, der svak kinesisk etterspørsel og mulige negative konsekvenser av Trumps handelspolitikk demper forventningene. Vi skal imidlertid legge til at sentimentindeksene har vært en dårlig indikator for faktisk aktivitetsvekst en periode, og i likhet med ECB, tror vi på et oppsving i konsumet og investeringene fremover.