Koronakrisen sett i et bærekraftsperspektiv

Ved første øyekast virker det som om alle ambisjoner om et skifte til bærekraftige løsninger har blitt satt på vent på grunn av den uforutsette krisen vi er inne i.

Sammenlignet med de langsiktige og noe mer abstrakte truslene vi står overfor når det gjelder miljø og sosiale utfordringer, oppleves utbruddet av covid-19 langt mer håndfast og akutt, både i et humanitært og økonomisk perspektiv.

Bare for noen uker siden var bærekraft høyt oppe på agendaen over hele verden. Det ble også tydeliggjort i årets Global Risk Report, som ble publisert av World Economic Forum i januar, hvor miljørisiko dominerte listen over utfordringer.

Trenden de siste årene har vært helt tydelig – det har vært et skifte i mer bærekraftig retning både blant forbrukere og hos investorer. Stadig flere store selskaper har blitt tvunget over til mer bærekraftige løsninger takket være forbrukermakt og finansiell makt. 

Vi har sett at de selskapene som ikke tilpasset seg mister relevans, konkurransedyktighet og dermed har fått svekket sine langsiktige inntjeningsmuligheter. FNs 17 bærekraftsmål fra 2015 har vært en verdifull retningsgiver for alle som vil tilpasse seg framtidens krav.

Befinner vi oss i en ny virkelighet?

Med pandemien befinner vi oss plutselig i en ganske annen virkelighet. Ambisjoner om å bli bærekraftige på lenger sikt har måttet vike plass for kortsiktig akutt handling fra myndighetenes side for å sikre menneskers helse og sikkerhet her og nå, dernest for å forsøke å dempe de truende økonomiske konsekvensene av nedstengingen. Det er imidlertid tydelig at koronakrisen både understreker og forverrer utfordringene, identifisert og formulert i FNs bærekraftsmål.   

Svært mange mennesker rundt i verden lever nå med ulike restriksjoner. Mange arbeidsplasser er stengt. For noen av oss betyr dette bare at vi må jobbe hjemmefra, men for mange eksisterer ikke den muligheten. Noen jobber krever at du er til stede fysisk, andre at du har tilgang til digitale nettverk eller elektronisk utstyr. Store deler av verden har ikke tilgang til digitale tjenester eller fungerende nettverk. Det samme gjelder skoleverket. Å fungere med sosial distanse er mye enklere når du kan kommunisere digitalt. Å redde arbeidsplasser og samtidig stoppe virusspredning har vist seg tilnærmet umulig.

Hvor stor forskjell det er i ulike lands helsetjenester og sosiale nettverk har blitt ekstra tydelig. I mange land går ikke folk til legen fordi det er for dyrt. Får du ikke betalt av arbeidsgiver ved sykdom går du kanskje på jobben selv om du er syk.

Så hva betyr krisen for bærekraft framover?

Sannsynligvis betyr dette at finansieringsgapet for å nå FNs bærekraftsmål, gapet som allerede var altfor stort, nå har vokst seg enda større. Å redusere fattigdom og fjerne sosial ulikhet var to av de viktigste skrittene på veien mot et bærekraftig verdenssamfunn. Disse målene blir nå utfordret på grunn av den enorme økonomiske byrden covid-19-nedstengningen har påført mange land.

Som en respons på den uforutsette bremsen i økonomisk aktivitet, har myndigheter rundt om på kloden nå lansert ambisiøse krisepakker for å stimulere økonomien og sikre likviditet. Vi vil gjøre hva enn som kreves, har vært og er den klare beskjeden fra myndighetene.  

Privat kapital skytes dessuten inn via ulike sosiale obligasjoner utstedt av internasjonale organisasjoner som Verdensbanken, den europeiske investeringsbanken, den nordiske investeringsbanken og den afrikanske utviklingsbanken.

I tråd med sosiale obligasjonsprinsipper utformet av The International Capital Markets Association, er provenyet fra disse obligasjonene øremerket for å lindre de økonomiske og sosiale effektene av utbruddet av covid-19. Sånn sett belyser denne krisen hvilket verdifullt potensial som ligger i sosiale obligasjoner. Sosiale obligasjoner har ofte fått leve i skyggen av såkalte grønne obligasjoner, men de gir investorer muligheten til å støtte spesifikke sosiale satsinger tett knyttet til FNs bærekraftsmål.

Vi er ved et veiskille når det gjelder politisk respons

Fra et miljøperspektiv kommer nå den ene rapporten etter den andre som sier at nedstengningen av verden har ført til lavere klimagassutslipp. Selv om dette isolert sett er svært positivt på kort sikt, så bør vi kanskje ikke legge for stor vekt på denne utviklingen. Når industri og reisevirksomhet kveles, så reduseres selvsagt også utslippene. Når aktiviteten igjen tar seg opp, så kan det fort bare ha vært som en hump i veien opp mot større utslipp. Ambisiøse klimamål, og spesielt alle anstrengelsene for å finne varige gode løsninger, er det som til slutt vil avgjøre våre framtidige utslipp eller ikke-utslipp.

Det kan være at vi nå står ved et viktig veiskille. Både når det gjelder pandemien vi er midt oppe i, men også når det gjelder klimakrisen, en krise som høyst sannsynlig vil være her når covid-19 forhåpentligvis er nedkjempet. Om styresmaktene begynner å avvike fra sine eksisterende klima- og bærekraftsmål når krisepakkene utstedes, kan det gi fatal presedens i et lenger perspektiv. At selskaper får avvike fra bærekraftsmålene i for lang tid vil gjøre at vi mister tid vi ikke har. 

I motsatt fall, hvis klimaambisjonene implementeres i covid-19-krisepakkene, vil det gi tydelige signaler om at myndighetene ikke bare ønsker å avhjelpe koronakrisen, men også klimakrisen vår planet står overfor. Det er derfor betryggende at EUs ledere har en plan som tar hensyn til det grønne skiftet. Forhåpentligvis vil «The European Green Deal» fortsette å være en stor del av den europeiske strategien framover, selv om koronakrisen utvilsomt har økt presset på politikerne.

Det internasjonale energibyrået IEA understreket nylig at pandemien vi nå står i bør ses på som en historisk mulighet for myndighetene til å øke hastigheten for det grønne skiftet. De aktuelle økonomiske krisepakkene kan gi dobbel gevinst om de klarer å både stimulere økonomien samtidig som investeringer i ren energi akselererer. Ifølge IEA så står myndighetene direkte eller indirekte for mer enn 70 prosent av de globale energiinvesteringene.

Med lavere oljepriser så kan dessverre etterspørselen etter renere alternativer undermineres. Det er derfor viktig at myndighetene går foran og sikrer at vi forholder oss til målet om å redusere verdens avhengighet av fossil energi.

Myndighetenes bruk av penger framover vil sannsynligvis øke i ønsket om å hindre de verste konsekvensene av en resesjon. Dette betyr igjen at finansieringsbehovet deres er stort. Om de i sin leting etter finansiering holder seg tro mot bærekraftsmålene sine, kan vi få en økning i utstedelsen av sosiale og grønne obligasjoner framover. En økning her vil igjen gi bærekraftfokuserte investorer en kjempemulighet til å støtte både en sosial og miljømessig bærekraftig gjenoppbygging. 

Vi må bygge både bærekraftige og motstandsdyktige samfunn

Covid-19-pandemien har utviklet seg til en stor internasjonal krise, sett både fra et humanitært så vel som et økonomisk perspektiv. Krisen vi står i nå viser at vi har et behov for å investere i samfunn som både er bærekraftige så vel som motstandsdyktige når kriser av denne størrelsesorden kommer.

At myndigheter rundt i verden nå sier "Hva enn det kreves!" vitner om vilje til kraftige tak. En slik viljekraft vil vi trenge også etter at viruset er borte. Vi trenger vilje til handling for å sikre at vi følger opp våre forpliktelser overfor FNs bærekraftsmål. Å følge opp forpliktelsene er like viktig gjennom denne krisen, som det vil være gjennom framtidige kriser – pandemier, klimakrise eller andre mer uventede kriser.