Derfor tror jeg energikostnaden skal ned mot null

Det kommer mange av dem om dagen – energimeldinger, rapporter om fremtidens energi, «peak oil» og det grønne skiftet. En slags fellesnevner er at energiprisen skal opp på vei mot år 2030 og «nullutslippsamfunnet» i år 2050. I noen rapporter går energiprisen mye opp, og andre ganger bare «litt». Hva om vi tenker helt feil? Tenk om retningen på energipris og -kostnad er ned, og ikke opp? Hva om produksjonskostnaden på energi går mot null? Kan alle rapportene ta så feil? Kanskje!

La oss ta utgangspunkt i et lite solkraftanlegg på 10 MWp, som i dag bygges i et europeisk land. Med 1400 soltimer i året produserer anlegget nok strøm til 3.000 husholdninger, med omtrent 40.000 solmoduler tilsvarer dette 12-15 fotballbaner. Standardgarantien til solpanelene er en levetid på 20-25 år og maks 20 prosent reduksjon i effekten. I forenklingens verden gir vi anlegget en fast kontrakt på 20 år med en storkunde. Hvordan vil et slik anlegg se ut finansielt?  

En solparks finansielle profil består hovedsakelig av høye investeringer i anlegget. Først med bygging i år 0, og deretter avskrivninger over en 15-20 års periode med tilbakebetaling av lån og renter. Solcelleparker har ingen bevegelige deler, noe som gjør at vedlikehold ofte er knyttet til utskiftning av ledninger og sikringer, klipping av gress, og vasking av paneler. Invertere må byttes etter ti år, og batterier for mellomlagring svekkes over tid. Utover dette forekommer det administrasjonskostnader knyttet til forsikring, landleie, vakthold, revisor og skatt.

Med en investering i dag, vil anlegget være nedbetalt en gang mellom år 2035 og 2040. Anlegget vil da være ferdig nedskrevet, og har gitt en hyggelig fem til tolv prosent egenkapitalavkastning til eierne. Hva skjer da? Hvordan ser anlegget ut? Empiriske data indikerer at effekten på solcellen har falt 10 prosent, og ikke 20 prosent – og akkurat her er vi i kjernen. Hva hvis anlegget lever i 40 år, og ikke i 20 år? Olje- og gassfeltene går tomme, og vind har mekanikk som utsetter turbinen for ekstrem slitasje som gjør at den må byttes (repowering). Et solcellepanel med glass som ikke knuses, og kvalitet på baksiden, vil i teorien kunne produsere energi lenge, trolig over 50 år. I tillegg er innsatsfaktoren sol en fornybar og gratis ressurs. Så vårt lille anlegg vil fra år 2035 og frem mot «nullutslippsamfunnet» i år 2050 produsere verdens billigste kilowattime, ved siden av de nedbetalte norske vannkraftverkene. De eneste kostnadene er vedlikehold og administrative utgifter.

Alene vil ikke dette lille anlegget kunne påvirke systemprisen. Det er først mulig å få en energikostnad ned mot null, og at den samlede produksjon av elektrisitet blir prisdannende, når solenergi er stort. Spørsmålet er; kan solenergi virkelig bli så stort?

I dag er sol rett i overkant av 2 prosent av verdens elektrisitet. Det er ubetydelig. Elektrisitet fra vind og sol forventes å øke fra 8 prosent i 2019 til 30 prosent i år 2030, hvorav sol utgjør over halvparten. Frem mot år 2030 forventer vi store endringer i den årlige installasjon av solkraftanlegg. I den mye omtalte IEA-rapporten (Net Zero by 2050) bør verdens samfunn installere 630 GWh årlig innen 2030. Dette representerer en firedobling av årlig installasjon fra 2020, og representerer et svakt taktskifte fra perioden år 2010 til 2020, da de årlige installasjonene tredoblet seg. I år 2030 kan sol utgjøre nærmere 20 prosent av produksjonen, og i 2050 kan 90 prosent komme fra fornybare kilder, ifølge IEA. I de fleste land er det nå billigst å produsere en ny kilowattime ved å sette opp solcellepaneler, og billigere skal det bli. Department of Energy i USA uttalte i slutten av mars at de tror at prisen på storskala-anlegg på solenergi i USA vil falle fra dagens 4.6 cent/kWh til 3 cent i år 2025 til 2 cent i år 2030.

Solindustrien har det siste tiåret bevist to ting. De kan skalere produksjon med en fallende kostnad, som betyr at solkraftanlegg blir billigere for hvert år, og at den fornybare ressursen sol forblir gratis. Tilbake til vårt lille solenergi-anlegg vil det gjennom sin levetid på 30-50 år oppleve at solenergi blir prisledende i større regioner. Sannsynligvis skjer dette engang etter år 2030. Samtidig finnes det minst to andre relevante argumenter som ofte dukker opp. (1) Elektrisitetsnettets evne til å transportere og lagre solkraft og (2) er det nok plass til alle solenergi-anleggene?

Solenergiens produksjonsprofil krever mellomlagring (batterier, hydrogen) og store investeringer i infrastruktur. Disse enorme infrastrukturprogrammene starter i disse dager i USA og Europa, samtidig som privat kapital mangedobler investeringene i batteriproduksjon. Jeg er optimist!

Det andre argument som ofte brukes mot en storstilt skalering av solkraft-anlegg er hvor mye plass de tar. National Renewable Energy Laboratory (NREL) har beregnet at hele USAs elektriske produksjon kan erstattes ved å dekke Mojaveørkenen (35k kvadratkilometer). Med økt effektivitet på solpanelene og flere hustak som fylles med solcellepaneler, justeres andelen ned til en liten del av Nevada, Texas eller Utah (16k kvadratkilometer). Uansett, plass er også et spørsmål om vilje, kreativitet og nye forretningsmodeller. Kanskje må vi bruke havet for å produsere solkraft? Eller paneler langs kraftlinjene? Eller veiene? Jeg er optimist!

Det viktigste argumentet for solenergi finner vi ikke i de finansielle regnskapene, de finner vi i «energiregnskapet». I løpet av en time treffer solen jorden med mer energi enn vi klarer å bruke på ett år. Klarer vi å fange opp fragmenter av denne energien finnes det ingen energikrise.

Energiregnskapet, Energy Payback Time (EPBT), beregner hvor lang tid ett energisystem bruker på å produsere mer energi enn som ble brukt for å lage systemet. For solenergi varierer denne tiden mellom seks og 36 måneder, avhengig av antall soltimer og temperatur. Med levetid på 40 år, EPBT på 36 måneder, blir det 37 år med «gratis» energi for kloden, og en energikostnad som faller ned mot null.

Så vårt lille 10 MWp solanlegg, som bygges i dag, tror jeg kommer til å være med på en reise der anleggene blir flere og billigere. Solenergi vil rundt år 2030 være en så stor del av elektrisitetsmiksen at den vil være relevant for prisdannelsen av elektrisitet. I år vil det bygges rundt 140GW sol, inkludert «vårt» som vil være ferdig nedskrevet i 2030. Utover år 2040 vil alle de nye anleggene som bygges i dette tiåret være ferdig nedskrevet og nedbetalt. Konturene av en legion av solenergianlegg over hele verden kan skimtes der fremme. Kanskje Spania er hint om hva som kommer? En kombinasjon av nye og gamle solkraftanlegg vil presse elprisen nedover frem mot 2025.

Så da koker spørsmålet ned til «hvem kan konkurrere med et ferdig nedskrevet solenergianlegg med gratis innsatsfaktor?» Er svaret på dette «ingen», vil energikostnaden frem mot år 2050 falle mot null og ikke stige. Det er det vi i DNB Kapitalforvaltning kaller en disruptiv mulighet.