Hvor skummel er konsentrasjonen i global indeks?

Det vanlige er at selskapets markedsverdi bestemmer hvor stor andel av en referanseindeks (*) aksjene utgjør. Det vil si at dersom du har en sammensetning av aksjer verdt 100, og én av aksjene er verdt 10 av de 100, så vil dette selskapet utgjøre 10 prosent av indeksen.

– De største selskapene påvirker dermed utviklingen mest, og det gjelder jo særlig i de tilfeller da disse utvikler seg annerledes enn resten av selskapene i indeksen, sier Thorstein Bostad, en av tre indeksforvaltere i DNB Asset Management. 

Naturlig å bruke markedsverdi til å bestemme vekting

Vektingen av hver aksje, altså andelen av indeksens utvikling som bestemmes av hver aksje, ble allerede i 1957 satt til markedsverdien av selskapene i den mest kjente indeksen S&P500. I ettertid har historikken blitt utvidet bakover.

– Markedsvekting gjør at vi kjøper et gitt antall aksjer i hvert selskap. Det gjør også verdiene fondet har i hvert selskap flyter naturlig med kursutviklingen og at vi slipper å hele tiden handle for å holde riktig posisjon. Dette reduserer transaksjonskostnader, men fører også til at de største selskapene påvirker avkastningen til indeksen mest, sier Bostad.

Anta at indeksfondet får 100 millioner i nettotegning og kjøper 1.000 aksjer i et selskap til kurs 100. Hvis aksjen faller 50 prosent, og fondet får nye 100 millioner kroner i tegning, så vil fondet fortsatt kjøpe 1.000 aksjer. Kronebeløpet blir da halvparten. I tillegg er dette en relativt enkel og etterprøvbar måte å lage indeksene på. Kritikken retter seg gjerne mot at det i noen tilfeller kan bli høy konsentrasjon i et fåtall aksjer eller sektorer, og du får en lang liste med selskaper hvor utviklingen i hver enkelt spiller liten rolle.

– I listen med mange små posisjoner kan de neste store selskapene være. Det kan koste mye avkastning å gå glipp av disse selskapene, sier Bostad.

Et eksempel er Nvidia. I DNB Global Indeks’ første portefølje var selskapet omtrent midt i listen av 1.400 selskaper og tok opp 0,03 prosent av indeksen, mens per slutten av september i 2025 er det største posisjon og tar hele 5,6 prosent, ifølge Morningstar. 

Topplisten endres hele tiden

– De ti største aksjene endrer seg hele tiden. Det er ikke nytt, det har vært slik siden vi lagde indekser basert på markedsverdi. Det vokser fram nye selskaper, og andre selskaper sakker av og blir enten mindre verdt eller forbigått av selskaper som stiger mer i verdi, sier Bostad.

Det er også slik at indeksene får inn nye selskaper mens andre går ut.

– Referanseindeksene er dermed selvrensende. Det er en underliggende egenskap med indeksene og ikke en bug, sier Bostad. 

Hva om det er en boble i en sektor?

Det vanskelige med bobler er at de er lettest å identifisere i etterkant. Ser man på lang historikk, er det eksempler på at både ekstrem konsentrasjon og ekstrem verdsettelse har gitt korreksjoner i etterkant. Det er imidlertid vanskelig å se vendepunktet i sanntid.

– Konsentrasjonen vi ser nå har vært nær toppnivåene helt siden pandemien, mens de største selskapene har fortsatt å gi meravkastning, sier Bostad.

Investeringene innen kunstig intelligens har vært den viktigste driveren for markedet de siste par årene.

– Det er klart at det er en risiko for hele markedet hvis denne trenden skulle snu, både fordi et fall i amerikanske teknologiselskaper vil tynge hele indeksen, men også fordi det vil dra hele resten av markedet med seg, sier Bostad.

I et slikt scenario er det imidlertid ikke gitt at aktive porteføljer vil gjøre det bedre enn indeksfond.

– En global indeks er fortsatt veldiversifisert, med over 70 prosent investert utenfor de 10 største selskapene og 45 prosent utenfor topp 100. Ønsker du ytterligere spredning, kan du legge til vekstmarkedsfond eller fond som investerer i de minste selskapene hvor det er henholdsvis 1.200 og 3.000 ekstra selskaper å fordele risikoen på, sier Bostad

Gode og dårlige perioder i aksjemarkedet

Aksjemarkedet gir vanligvis meravkastning i det lange løp utover risikofri rente og obligasjoner, men dette er ikke tilfelle i alle delperioder.

– Ser vi på historikken til MSCI World målt i kroner tilbake til 1970, har snittavkastningen per år vært i overkant av 10 prosent. 1970- og 2000-tallet utmerket seg negativt med avkastning rundt 0, mens 1980-, 1990-, 2010-tallet og 2020-tallet så langt har vært positive med snittavkastninger mellom 14 og 21 prosent, sier forvalteren.

Den lengste perioden med fall i aksjeverdiene, og deretter oppgang til samme nivå var mellom september 2000 og oktober 2013, og omfattet både nedgangen etter dotcom-boblen og finanskrisen.

Dette er tall basert på månedlige avkastningstall i kroner. Kilde: MCSI og DNB.

– Det er verdt å merke seg at i perioder hvor markedet faller, slik som perioden på 2000-tallet, ville det vært fordelaktig å ha spareavtale i fond, da du hadde fått stadig flere andeler etter hvert som kursene faller, sier Bostad.

Hvis du startet på topp i 2000 og investerte 1.000 kroner hver måned fram til oktober 2013, så ville du hatt 52,5 prosent avkastning på pengene i perioden og opparbeidet en investert base som ville fått god avkastning i årene etterpå. Med DNB Likviditet, et rentefond med lav risiko, ville du oppnådd 27,9 prosent avkastning i samme periode. 

Innholdet i artikkelen er å anse som markedsføringsmateriale fra DNB og skal ikke oppfattes som et tilbud om å kjøpe eller selge finansielle instrumenter eller som investeringsrådgivning tilpasset den enkelte investors situasjon. DNB påtar seg ikke noe ansvar som følge av at innholdet i artikkelen legges til grunn for eventuelle investeringsbeslutninger. Historisk avkastning er ingen garanti for fremtidig avkastning. Avkastningen kan bli negativ som følge av kurstap.