Aksjeindekser var en innovasjon som ble lansert av Dow Jones & Company, et nyhetsbyrå, i 1884. Den første indeksen het Dow Jones Transportation Average, mens den mer kjente Dow Jones Industrial Average, ofte forkortet DJIA eller bare «the dow», ble lansert i 1886. Denne indeksen baseres på et gjennomsnitt av aksjekursene til de 30 største industriselskapene.

De som administrerer indeksen justerer blant annet for aksjesplitt for å unngå at indeksen påvirkes av kursendringer som ikke er markedsdrevne. Dette er en såkalt prisindeks, i tillegg til å være prisvektet, noe som betyr at avkastningen fra utbytte ikke er inkludert i utregningen av indeksen. Siden den gang har mye utvikling skjedd, og i 1926 lanserte Standard and Poors forløperen (S&P 90) til det som ble til S&P500 i 1957 som markedsverdivektet indeks.

– Det er ganske mange vurderinger vi gjør før vi velger en indeks som vi bruker for å følge et segment av aksjemarkedet, sier Eivind Aukrust, indeksforvalter i DNB.

Noen detaljer ble aktualisert av SpaceX sin børsnotering i juni 2026 hvor ulike indeksleverandører behandler noteringen ulikt og enkelte har justert opptaksreglene for å gi plass til selskapet.

– Indeksforvaltning har blitt utrolig populært. Ifølge Morningstar er nå 60 prosent av sammenlagt kapital i aksjefond i de to største markedene, USA og Europa, forvaltet gjennom å følge indekser, sier Aukrust.

Indeksfond hadde sin spede begynnelse på 1970-tallet med lanseringen av Vanguard, et amerikansk kooperativt forvaltningsselskap. Siden den gangen har utvalget av indekser og indeksfond eksplodert. 

Hva betyr begrepene, og hva betyr det for deg?

Hvilket marked dekker indeksen?

Det første du bør undersøke ved valg av indeksfond er hvilket marked eller del av et marked du får eksponering mot. Får du med vekstmarkedene i verdensindeksen? Teknologisektoren med eller uten vekstmarkedene? Dette er det viktigste startpunktet, og du får ofte ideen allerede ved fondets navn. Det er svært mange måter å dele opp aksjemarkedene på. Store, små, verdi, vekst, vekstmarkeder, USA, Europa. Det er bare fantasien som setter grenser.

Hvordan vektes indeksen?

En «vekting» er hvor stor andel et selskap eller aksje utgjør av indeksens sammensetning. Her er det ikke bare nyanser, men fundamentale forskjeller. Dow Jones-indeksen likevekter basert på aksjekurs, det ble gjort i sin tid fordi det er enklere. Senere dukket det opp indekser som vekter basert på total markedsverdi, slik som S&P 500, MSCI World også videre. Etter hvert som indekseringstrenden har utviklet seg har det også kommet nye måter å sette sammen indeksene på. Eksempelvis fundamental vekting, det vil si at indeksen er vektet på en eller flere nøkkeltall.

De mest brukte indeksene i her hjemme bruker samlet markedsverdi som vekting, altså at de selskapene som har størst markedsverdi også får størst betydning for indeksens utvikling. Selv her er det nyanser. Hvilke aksjer fra et selskap skal være med i beregningen av markedsverdi?

Det er her SpaceX-diskusjonen kommer inn. I Norge eier staten en betydelig andel av flere store selskaper, eksempelvis Equinor. Dette er aksjer som ikke antas å være tilgjengelig for omsetning. De aksjene som antas å ikke være tilgjengelig ekskluderes fra markedsverdiberegningen gjennom noe som kalles for friflytjustering. I SpaceX vil det være en veldig liten andel tilgjengelig som friflyt, og total markedsverdi ligger an til å bli veldig stor, derfor kan det bli stor forskjell i eksponering mellom de indeksene som gjør friflytjustering (slik som eksempelvis MSCI World) og de som ikke gjør det. Lite friflyt kan påvirke likviditeten og hvor enkelt det er for indeksfond å akkumulere tilstrekkelig antall aksjer.

Det er altså indekser som i begrenset grad gjør friflytjustering, ofte fordi det ikke har vært særlig behov i de markedene de er tilgjengelig i, mens andre har friflytjustering som er normal del av indeksmetodikken.

Likviditetskriterium

For at indeksfond og andre som følger indeks, skal kunne handle effektivt, blir det gjerne satt en grense for hvilke selskaper som blir inkludert og ikke. Noen gjør det relativt enkelt ved å sette et tall på antall aksjer. S&P 500 tilbyr eksponering mot de 500 største amerikanske selskapene. Russell 2000 omfatter omtrent 2000 små og mellomstore selskaper i USA. Andre setter et minstenivå av likviditet, altså hvor lett det er å kjøpe og selge aksjer, noe som betyr at antall aksjer i indeksen vil variere avhengig av hvor mange som oppfyller kriteriene satt av indeksleverandøren. Kriteriene kan variere med hvilket segment den konkrete indeksen følger.

Det kan bety mye for et selskaps aksjekurs å bli inkludert eller ekskludert i viktige indekser, derfor er det mange som forsøker å spå hvilke selskaper som flyttes inn og ut av indeksene.

Noen indeksleverandører overlater avgjørelsen til komiteer av mennesker. 

Markedsmodenhet

Vi har vært innom det, men det skilles stort sett mellom modne markeder, vekstmarkeder («emerging markets») og «frontier markets». Vekstmarkeder er gjerne land som Brasil, India, Kina, Sør-Korea. Vekstmarkedene må være store og likvide nok, samtidig oppfyller disse landene ikke alle kriterier for å bli med i modne markeder-indekser. Eksempler på slike kriterier kan være hvor enkelt det er for utenlandske aktører å veksle valuta, hvordan sette opp kontoer som trengs for aksjehandel, hvor tilgjengelig aksjene er for utenlandske investorer og så videre. I frontier markets er markedet enda mer umodent og vanskeligere tilgjengelig, her finner du land som Vietnam, Marokko og Romania.

Selskapshendelser

Selskapshendelser er noe selskapene initierer. Det kan være splitt (omvendt splitt), altså at de ønsker bedre likviditet i aksjene og eksempelvis dobler antallet aksjer i selskapet, noe som bør halvere aksjekursen. For en markedsverdivektet indeks så blir vektingen lik før og etter, mens for aksjekursvektet så må de endre på en justeringsfaktor. Tilbakekjøp av aksjer gjør at investorer eier en litt større andel av selskapets egenkapital.

Utbytte håndteres på ulikt sett avhengig av indeksen. Ofte tilbyr indeksleverandørene en prisindeks, altså vektet på markedsverdi, mens utbyttet ikke tas hensyn til, og med utbyttet reinvestert. Som regel påløper det noen skatter når utbytte utbetales, særlig på tvers av landegrenser. Dermed lager de ofte en indeks der brutto reinvestert utbytte ikke tar hensyn til skatt, mens netto reinvestert utbytte forsøker å ta hensyn til dette.

Andre hendelser kan være fisjon, fusjon, emisjoner, salg av virksomhet, oppkjøp av virksomhet, sekundærlisting, avnotering (delisting). 

Prising og aksjekurspåvirkning

Indekser gjør ingen fysiske transaksjoner i markedet, og de henter bare inn data og kjører det gjennom modellene sine. Indeksverdiene, og dermed avkastningen, blir ofte gitt ved å bruke aksjekursene fra sluttauksjonen, og dermed sluttkurs. I USA er det indikasjoner på at andel av handelsvolumet som foregår i sluttauksjonen har steget fra omtrent 3 prosent i 2008 til 10–15 prosent nå, avhengig av periode og metode som brukes for å beregne dette.

Siden indeksverdiene beregnes ved sluttauksjon, ønsker også indeksfondene å handle så nære denne kursen som mulig for å unngå avvikende avkastning fra indeksen. Høyere markedsandel i indeksfond kan dermed ha bidratt til å flytte volumet til nettopp slutten av dagen.

Inkludering eller ekskludering fra en indeks kan bevege aksjekursene. Dermed blir det også gjerne brukt tid og energi på å forutsi hvilke endringer som kommer og handle basert på dette, særlig for indekser som er mye brukt til indeksforvaltning.

Det store spørsmålet er om høyere andel indeksforvaltning globalt hever hele markedets verdsettelse. Og det er tegn som tyder på at høyere andel indeksforvaltning kan øke prisingen av de største selskapene. I tillegg kjøper og selger indeksfond uten vurderinger av om det er riktig verdsettelse. Det betyr at prisfastsettelsen og informasjonsgjennomgang til aksjene gjøres av en stadig mindre andel av kapitalen i markedet.

Samtidig forsøker indeksforvalterne å kjøpe og selge aksjer med minst mulig påvirkning av aksjekursene og gjøre færrest mulig transaksjoner. Mekanikken med markedsverdivekting gjør at indeksfond sjelden trenger å handle grunnet endringer i aksjekursene, men nye innskudd eller at kundene trekker ut penger, krever at forvalterne gjennomfører transaksjoner i markedet.

Alternative måter å vekte indekser på, slik som likevekting, kan øke handelsvolumet betydelig og dermed øke de direkte og indirekte kostnader knyttet til å holde fondene i nærheten av indeksens sammensetning.

Innholdet i artikkelen er å anse som markedsføringsmateriale fra DNB og skal ikke oppfattes som et tilbud om å kjøpe eller selge finansielle instrumenter eller som investeringsrådgivning tilpasset den enkelte investors situasjon. DNB påtar seg ikke noe ansvar som følge av at innholdet i artikkelen legges til grunn for eventuelle investeringsbeslutninger. Historisk avkastning er ingen garanti for framtidig avkastning. Avkastningen kan bli negativ som følge av kurstap.