Sentimentet for aksjer har stupt
Oslo Børs og verdensindeksen falt begge sju prosent i august. Enkelte asiatiske markeder falt godt over ti prosent, mens fremvoksende markeder som helhet falt 6,4 prosent, målt i lokal valuta. VIX-indeksen, som måler implisitt volatilitet i opsjonspriser på amerikanske aksjer, steg i august til det høyeste nivået siden børskorreksjonen i 2011. DNB Stemningsbarometer, som måler sentimentet blant forvaltere og investorer gjennom spørreundersøkelser, falt samtidig til nivåer vi historisk har sett i under ti prosent av tiden (figur 1).
Volatiliteten i aksjemarkedet er dermed tilbake etter flere år med fravær. Selvfølgelig er media også denne gangen med på å kjøre sentimentet i bunn. Følelsesmessig ubehag hos den enkelte investor påvirker atferd og øker sannsynligheten for ukloke beslutninger, for eksempel salg av aksjer på feil tidspunkt. I realiteten lyser nå mange kortsiktige sentimentindikatorer kjøp.
Figur 1: DNB Stemningsbarometer falt i takt med børsen i august
Alle snakker om Kina
Det pekes mot Kina for å forklare den utløsende faktoren for det globale børsfallet, etter at børsen i Shanghai falt 8,5 prosent på én dag. Fallet hadde mest sannsynlig vært større dersom børsen ikke opererte med en grense på ti prosent for hvor mye en aksje maksimalt kan falle eller stige på én dag. Knappe to uker tidligere hadde kinesiske myndigheter i løpet av to dager overraskende devaluert den kinesiske valutaen med over tre prosent mot amerikanske dollar.
Med tilnærmet stengt kapitalkonto burde ikke det kinesiske aksjemarkedet isolert sett ha særlig påvirkning til det globale aksjemarkedet. Utenlandske investorer eier bare tre prosent av børsverdiene i Shanghai og Shenzhen. Tidligere i år utsatte også Morgan Stanley implementeringen av aksjer notert på disse børsene i sin verdensindeks, et videre signal på et kapitalmarked som enda ikke er velutviklet.
Usikkerheten rundt Kina forplantet seg derimot til en større global vekstfrykt enn tidligere antatt. Selv om aksjemarkedene er lite tilgjengelige for internasjonale investorer, står Kina alene for knappe 30 prosent av global vekst, ifølge IMF. At kinesisk vekst skal ned er bredt akseptert, men svak statistikk den siste tiden har skapt bekymring. Handelstallene for juni og august ble langt svakere enn antatt. PMI, spørreundersøkelser blant innkjøpssjefer, har gitt målinger under 50, som per definisjon indikerer kontraksjon. I råvaremarkedet peker fallende råvarepriser mot svakere etterspørsel fra en råvareintensiv kinesisk økonomi. På toppen av dette ulmer store ubalanser innen eiendom og kreditt. Boligbygging har alene stått for opp mot fem prosent av kinesisk bruttonasjonalprodukt, ifølge ulike kilder.
På samme tid som makrotallene skuffer forsøker myndighetene i Kina å stimulere økonomisk vekst gjennom lavere styringsrente, reduserte reservekrav i bankene, og andre tiltakspakker.
Fremvoksende økonomier vil fortsatt bidra til global vekst
Muligheten for svakere vekst i Kina er en av risikofaktorene vi har plassert i rød sone på risikovekten i markedssynet. Svak vekst i Kina kan i ytterste konsekvens gi en global resesjon. I et slikt scenario vil risikoaktiva ikke trives.
Det er ikke bare Kina som merker svakere vekstsignaler. Andre fremvoksende økonomier opplever svakere valuta og kapital som flyter ut. En oppdatering av OECDs ledende indikatorer denne uken peker også mot svakere vekstutsikter for regionen. Ifølge IMF har verdens valutareserver, kontrollert av sentralbankene, falt 550 milliarder dollar på under ett år. Valutareserver er vanligvis en buffer som brukes i dårlige tider for å veie i mot kapitalflukt og svakere valuta. En nedgang i global handelsstatistikk fra IMF bekrefter at tidene er utfordrende for eksportintensive, fremvoksende økonomier.
På tross av utfordringer i fremvoksende økonomier, er det liten tvil om at disse økonomiene fortsatt er og blir et viktig bidrag til global vekst fremover. Ifølge IMF, vil fremvoksende økonomier i 2020 stå for over tre fjerdedeler av bidraget til global vekst, målt i kjøpekraftjusterte termer. Målt i faste priser er nok bidraget mindre, men likevel fortsatt betydelig (figur 2). Kina gir det største bidraget, og vil fremover bli mer og mer viktig, uavhengig om veksten blir fem, seks eller sju prosent, og uavhengig av hvor åpne kapitalmarkedene er.
Figur 2: Global bnp-vekst målt i faste priser
